January 19, 2008

What a way to spend a Friday night.

Det kunne blitt en sangtittel. Det kunne kanskje blitt tittelen på et radioprogram. I denne sammenheng er det bare overskriften for å kunne fortelle om en ganske spesiell fredags kveld.

Etter en lang dag på jobb trasket jeg raskt og bestemt hjem for å kaste i meg noe mat. Jeg hadde bestemt meg for å ta bussen hjem til Tønsberg, og jeg skulle rekke 18-bussen. Jeg spiste, pakket og dro på fem minutter. Stod klar og ventet på bussen i tide. Det gikk 5 minutter, det gikk 5 minutter til...til slutt hadde det gått mer enn 20 minutter, og da vi kjørte med bussen KUNNE vi vært i Drammen, til normal tid. Folk var irriterte.

Da vi kom inn på bussen var alt lagt godt til rette for mer irritasjon blant passasjerene. For det første hadde bussen kommet til stopp nummer to på ruta, og allerede da måtte 6 av oss stå i midtgangen (jeg minner om at turen er ca 1t 45min lang og går over landet og ikke bare straka vegen på E18. Jeg frydet meg.... som litt krydder på toppen av det hele stod jeg og holdt meg fast mellom tre gutter fra 7-9 år som alle spilte Playstation Portable med høy lyd. I tillegg hadde de tre guttene hver sin 3-litersbøtte med popcorn, og et sett med noe spesielle besteforeldre, som prøvde å megle mellom de tre guttene, siden de selvsagt ofte var uenige....

Jeg stod nesten ved siden av sjåføren, siden jeg var sistemann til å gå på bussen, hvilket betyr at disse BRÅKMAKERNE satt rett bak sjåføren. Altså.. MAKAN!!!!!!! Bussjåføren ble mer og mer rød i toppen mens han ringte rundt og spurte etter hjelp fra andre selskaper, taxiservice osv. Til slutt fikk han tak i en skrall maxitaxi fra Asker som en del av oss hoppet over på (7 stykker).

Det var DA eventyret virkelig startet min venn. Taxisjåføren var en mann av indisk opprinnelse på ca 40 år. Det var ingen belter i maxitaxien og føret var elendig. Vi så ingenting fordi det var så mye vann på E18, men jeg håpet på at han så mer enn oss...vel.

Alle som har tatt den bussen før (altså timeekspressen) vet at den kjører en lang omvei om Revetal (bondelandet). Vi kom raskt frem til vi som satt i minibussen at vi alle skulle direkte til Tønsberg, så derfor prøvde vi å overtale mannen til å kjøre E18 hele veien. Det var mange velartikulerte mennesker i denne minibussen som ropte frem til sjåføren. Vi måtte faktisk rope. Og hver gang vi ropte, så snudde han hodet bakover og kjørte halvveis ut i grøfta..vi kjørte i 120, og som nevnt dårlig sikt. Det er en underdrivelse og si at jeg var litt bekymret, og det var vi flere om.

Uansett, så blei han sjåføren så sinna når vi prøvde å overtale han! "JEG FØLGER ETTER BUSSEN!!!" skrek han til slutt på gebrokkent norsk. Da så vi damene i bussen på hverandre og så sa vi ikke noe mer. Men det VAR selvfølgelig en mer pågående mann der som ikke gav seg..

Vi mistet timeekspressen av syne en stund. Da vi fant den igjen, lå vi klin oppi den hele tiden, så da var det jo null sikt framover, med alt vannet som var bak den bussen...Da bestemte vår mann seg for å sette inn ekstragiret og kjøre opp på venstre siden av bussen, mens han så etter føreren. Han slapp rattet og begynte og gestikulere og greier til sjåføren av den store bussen (som ikke så oss en gang). Så ropte han på gebrokkent norsk: "Bussen har ikke lov å kjøre fortere enn 80 km i timen, og nå kjører vi i 120!!".... okeeeeiiii...HJELP. Dette gjentok han to ganger.

Enden på visa blei uansett at vi kjørte direkte til Tønsberg uten omveier, og etterhvert var taxisjåføren ganske så blid, i takt med takstameteret som var på 2500 norske kroner rett utenfor min fødeby. Vi som satt i denne minibussen hadde nesten blitt kjent på turen, så hver gang noen gikk av så sa vi "hadet bra, god helg" og så lo vi.

Puh. En liten tur på kanten av livet er deilig innimellom - og ja, jeg sier LITEN.