info info

Det er så veldig mange jeg ikke har fått snakka med i det siste, blir litt sånn når mye skjer på en gang... ikke føl dere utenfor dere som ikke vet noe, for dere er mange :) Jeg bare tenkte jeg skulle informere om hva jeg har drevet med i det siste.. fra torsdag i forrige uke og til mandag denne uken her har jeg vært innlagt på Louisenberg Sykehus. Der har jeg fått antibiotika intravenøst 4 ganger i døgnet og generelt opplevd mye rart.. både kjipe ting og komiske ting. Summa summarum er jeg skrevet ut og mye bedre i form enn jeg var da jeg ble lagt inn (rart med det). Jeg tror jeg nesten kan skrive under på hvordan det er å bo på gamlehjem når man ikke er gammel, og jeg kan også fortelle at det er møkk, jeg gjentar MØKK å ligge på gangen når man er syk, selv om jeg ikke måtte sove der..

Jeg er ved godt mot og gleder meg til å komme på jobb igjen mandag 11. desember!

Sykehus er bra for helsa, men allikevel kan jeg ikke si jeg digger det..

Ingen ringere enn..

GRATULERER!!
Jeg utnevner herved Elling Nakken til "den tålmodigste ubetalte sykepleier noensinne". Snakker om å orke en sjukling som meg. Jeg er så slapp som aldri før.. min uvenn febern har jeg blitt godt kjent med både dag og natt - alt er slitsomt. Men Elling klager ikke! Takk skal du ha kjære deg. Du er ubetalelig!

(det er såvidt jeg orker å sitte foran pc'en)

Lunger med crispy høstluft? Nei takk.

Ja, så har det seg sånn at etter en relativt travel periode på jobb og en uke med forkjølelse kom febern som julekvelden på kjerringa. Jeg satt med hue inn i peisen og syns da at temperaturen var akkurat passelig comfy. Og hva sa du var unormalt med det? Jeg har altså gått med feber av og på siden fredag og tenkt at, næmmen, jeg er ikke helt som jeg pleier å værra.. noe som ikke stemmer. I går klarte jeg ikke å være på jobb dagen ut, og måtte gå hjem. Denne hjemturen tok like lang tid som man bruker med omvendte sjumilsstøvler. Kortpusta og "småuggen" (les: helt på feberkjøret) gikk jeg og kjøpte mitt aller første termometer. Dro hjem for å sjekke ståa.
Asså- du kan si det sånn at jeg blei ganske sjokka da jeg leste 39,6 på måleren. Dette hadde jeg vært på jobb med? Noen ganger er det kanskje greit å kjenne litt på kroppens signaler og kanskje ta dem litt på alvor..? Det endte med at jeg etter nok en natt med feber dro til legen idag.
Jeg ligner på han her nå når jeg er syk. vi har like fyldige lepper og jeg har også like fyldig hår og roser i kinna og opptegna øyebryn. Det er bivirkninger av lungebetennelsen.

Jeg er sykemeldt.

Det er noe jeg aldri har vært - og nesten hadde sett for meg at jeg heller aldri trengte å bli. Sjukdom kan jeg gjørra unna i hæljene- har jeg tenkt.

Joda, så nå blir det ikke noe jobb før neste onsdag igjen. Jeg blir litt stressa av det, selv om jeg veit at det hjelper da så innmari lite.. Må vel bare venne meg til tanken. Jeg kjenner jo at jeg trenger å bli frisk, det er ikke det - korpusta som en 90-åring, hodepine, pustebesvær og må ligge med et lass av puter under hodet. Jøssameg. Jeg er ikke helt som jeg pleier.

Det morsomme med det er at selv om jeg har lest på helsenett.no at dette ikke er smittsomt, må du ikke tro at eksamensvennene mine tør å besøke meg. Jeg tør nesten ikke få besøk av dem heller, en liten snørrklatt eller hodepine er vel nok til å gi meg all skyld. Har lenka meg til tv'en og syns det er på tide at to avhengighetsskapende program (på forskjellige måter for forskjellige folk) viker fra skjermen: Fotball. Hotel Cæsar. Jeg syns nesten alltid det er en av delene på tv. Jeg er ikke interessert. Nei takk.

Nå vet jeg med sikkerhet at pappa ville sagt (han sitter faktisk i bahodet mitt og sier det) "det er ingen som tvinger deg til å se på tv!"

kan godt hende jeg blogger mer i disse sykemeldingsdager.

peace.

Hårete interesse

I dag oppdaget jeg noe om meg selv. Det er rart de gangene man tar seg selv i å sitte å tenke på noe, og så i neste sekund oppdager at man har hatt den tendensen i lang tid, men bare ikke lagt merke til det og reflektert over fenomenet. Jeg er hekta på hårsveiser, hårfarger, krøller, rett hår, tørt hår, glansfullt hår, kort hår, langt hår og stygt hår. Denne lørdagen har jeg vært på kurs. Sitti i store auditorium og hørt på en foreleser. Jeg har studert "the crowd" og møtt meg sjøl i døra. Jeg ser på hår. Hver og en som sitter på radene foran meg får en kort bedømming og tankerekke. Den kan lyde som følger:

Krøllete hår, litt tørt gitt. Lyst, kanskje bleika? Kunne trengt en kur. Kanskje hun bruker å gre håret sitt. DET er dumt vettu. Helt feil produkter antakelig.

Eventuelt:

Dritlekkert brunt hår. Kanskje farget og stripet. Skinner som sølvpapir og ser supersunt ut. Kanskje aldri brukt shampo fra butikken hun der. Bare dyr shampo. Eller bare velsigna med dritlekkert hår. Hm.

Ja, så der har du meg da. Er helt sikker på at dere studerer menneskene rundt dere også, om enn litt mer på generell basis kanskje.

Her er hjemmeleksa. Legg merke til hva du tenker om andre når du sitter på bussen. Mye er ubevisst, men til tider ganske underholdende. Her veit jeg med ti kniver i hjertet at mamma kommer til å score grisehøyt.

bukke nikke nei

TUSEN takk til alle som har gjort dette til en herlig dag. Nå skal jeg legge meg og sove godt, og tenke på alle de snille vennene mine. (og mamma og pappa)
Hipp hurra for meg i 25 minutter til!!

Natta.

FÆLT. meningsløst. forunderlig og bedritent.

Hei. Jeg heter Agnetha og inntil nylig har jeg forsovet meg max en gang i året. Min definisjon av forsovelse er at man forsover seg så mye at det faktisk ikke er fysisk mulig å rekke jobben. Av en eller annen grunn våkner jeg alltid FØR arbeidstid, men kanskje et minutt eller fem minutter før. Jeg vil påstå at det er verre å forsove seg på den måten enn å våkne etter arbeidsstart. Da er løpet kjørt uansett. Det er merkelig hvordan jeg kjemper som en helt i et flammehav for å prøve rekke jobben. Selv om klokka er 07.40 og jeg skal stå i tøflane i barnehagan og ta i mot ungane 07.45. HÆ? Akkurat når jeg har satt meg på trikken får jeg en blanda følelse av udugelighet, sjokk og en følelse av å ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Jeg sitter blant velstelte folk som lukter fioler, mint og det som friskere er, mens jeg sjøl har kastet på meg det som lå ytterst i skapet (jeg vil presisere at jeg IKKE overdriver for å få et bra stykke i bloggen min, dette er fakta på lørdag og vel så det). Ok, så klesdrakten er tilfeldig. Ikke det ALLER verste i og med at jeg ikke har så mange farger i skapet som kan kræsje, dessuten i disse retrotider er jo alt lov. Det som er verre, som i alle fall føles verre er at jeg ikke har sett meg i speilet. Det er forferdelig. Du sitter blant minst 20 mennesker og aner ikke om du er svart under øynene, har søvn i øyekroken eller hår som ser fett ut. For ikke å snakke om at det er skikkelig ille hvis man ikke fjerna sminka før man la seg...... Fyttikatta. Joda, så der sitter jeg. Skjønner ikke hvor jeg er og det er fem minutter siden dyna var min beste venn. BESTE venn. Trikken - VERSTE venn (men en venn i nøden).

Neste del av historien er at jeg løper av trikken og mot barnehagen med verdens største klump i magen, og planer om hvordan jeg skal forklare at jeg vanligvis ikke forsover meg. I det jeg setter fart den ene veien mot barnehagen ser jeg det første barnet som går på min avdeling. De har tatt samme trikk. Her ere bare å kjappe seg det man kan klare. Jeg ramler inn i barnehagen og får noen skrå blikk før jeg styrter inn på avdelinga mi og skrur på lyset, tar av jakka henger gensern i tørkeskapet (den er svett såklart), låser opp døra og setter meg på benken i garderoben. Jeg er klar. Barnet og pappaen kommer. Jeg lurer fortsatt på hvordan jeg ser ut. En kjapp hånd i bakhodet kjenner at jeg har bustehode uten sidestykke. Jeg har fortsatt ikke sett meg i speilet. Har fortsatt soveånde. Jeg gjør det beste utav det da vettu. (alle veit at det ikke er noe "beste" å gjøre ut av dette latterlige utgangspunktet).

Å forsove seg er virkelig noe av det VERSTE jeg veit. Det som er helt grusomt er at jeg har forsovet meg mer på de to månedene jeg har jobba nå en noensinne før. Da selvfølgelig på tidligvakt. Jeg har prøvd mye oppfinnsomt for å komme meg opp, men flere ganger våknet i sjokk og kasta meg ut av senga uten å forstå en dritt av hvor det gikk galt. Mitt andre jeg må ha begynt å gjøre ting i søvne som jeg ikke vet om (skru av klokka)...hvem veit. I natt satte jeg vekkerklokka oppå klesskapet for å unngå forsoving. Jeg våkna av den klokka 06.00 spratt opp og satte den ned på nattbordet og våkna et kvarter seinere av mobilen (som er min backup-plan). Jeg forsov meg ikke, men var sjokka likevel. ER DET MULIG ELLER?

Dette har resultert i ny vekkerklokke fra Clas Olson (selv om jeg egentlig ikke hadde penger). Nå må det bli forandring, dette merkelige og irriterende mønsteret må brytes. NÅ.
Tiden vil vise om jeg kommer meg opp når jeg skal i morgen. Klokka mi har lys og greier. Jeg er optimistisk og klamrer meg til trua på en bedre fortsettelse og planlagt sammensetning av klær. Null morgenånde og null frykt for kjeft. Kjenner jeg blir rolig innvendig av tanken. Detta må bare funke! Ikke sant folkens!? Jeg kommer tilbake til saken når klokka er prøvd. Snakkas.

Og så da...?

Den nye pc'en jeg kjøpte i sommer viser seg å være defekt. Inntil jeg får internett går dere glipp av masse moro her på bloggen. Det trenger jeg selvsagt ikke fortelle dere en gang. Jeg tror ikke det er så lenge til jeg kommer på nett. Dere vil nok merke det når det skjer.

Auf wiedersehn.

Detta morrobildet tok vi på hytta. Ekke greit lite dere går glipp av lism.