Dobbel kaffe jul med pisket krem takk.

Joda. Snål overskrift sier du. Åneiii, jeg er ikke så sikker på det, sier jeg.

På søndag var jeg i kirken på julekonsert med et kor. (Som Hanna synger i bl.a). Det var Program med akvarellmaling, det var harde trebenker, det var varmt og godt, og over alteret hang stjerner og en luftig og lekker lyssetting i lilla satte prikken over ien. Kirken var stappfull av folk, alt som kunne krype og gå i området hadde kommet til denne lille kirken. For å plassere kirken på kartet, så kan vi si at den ligger midt i mellom en sushi-restaurant og en trikkerundkjøring et steinkast fra Bislett stadion. LIKEVEL undret jeg meg over noe jeg så i denne kirken. Først kom en urban dame bærende med en kaffe fra Deli de Luca, like bak en jente med brus fra 7-eleven, deretter så jeg flere kaffedrikkende og brussupende kirkegjengere som presset seg inn i den fulle kirken.

Konserten var flott og det var en fin kveld, og jeg satt igjen med en tanke.. det er visst vanlig å ha med seg medbrakt kaffe inn i kirken i Oslo!? Jeg hadde altså ALDRI gjort det, om det så var 18 minus og jeg hadde hatt 2 timer søvn natta før, OG det lå en deli de luca på kirketrappen.

Så sånn er det.

Jeg tar barnas parti!

Bilde fra: http://www.oddavolley.com/

ÆRLIG TALT!!!!!! Nå må mammaene og pappaene skjerpe seg der ute.

Jeg var i byen på juleshopping og hørte både en og to forstyrrende utsagn fra såkalte foreldretyper. Det ene hørte jeg på Nille (ja, jeg VAR på nille, de har mye kult faktisk). Situasjonen var mor som kikket på sitt, datter som kikket på sitt. Datteren sier:

datter ca. 6 år: "mummy!! look at this, they have a princess(et-eller-annet)!!"

mamma: "mhm" (snur seg ikke)

datter: "but mum, look at this!!" (rolig, men entusiastisk)

mamma: "but, just let mummy shop first, okay!??" (litt irritert, og ser ikke på datteren i det hele tatt).

Altså...dette var en lørdag. Det var mye folk, og bare det å ta med jenta på shopping, som så ut til å vare en stund, er nok pine, om ikke jenta skal bli ignorert i tillegg. Ta dattera di med ut i skauen sier nå jeg!!

Og så har vi denne lille historien. Hørt inne på en frisør/Vitabutikk. Hvor to damer (ca 32 og 40 år) snakket sammen om barna sine. Hun ene var veldig oppgitt over datteren på 3-4 år. (hallo..)

"dattera mi er så guttejente altså! hun vil ikke ha strikk i håret en gang! herlighet!"

"jasså, sier du det?"

"jah! vet du hva!!?? hun har en spiderman t-skjorte, og den skal hun alltid ha på seg!"

"så hun liker å være en av guttene hun da?"

"ja, er det ikke ille...! nei..jeg gleder meg til JUL, JEG! (mer og mer oppspilt) For da skal jeg jammen meg ta og pynte henne i kjole og greier, det blir fint det!".

Oi.

Need I say more.

Happy førjulstid - og husk, bylandskapet er ikke det eneste landskapet som finnes.

ÆVV! Spar meg.

Altså. Jeg klarer ikke å skjønne hva som er greia med at lyden på tv'n går i fistel når reklamen kommer? Gjør du? Eller er det bare min tv?

Jeg veit ihvertfall at det er ganske dølt. Ferr å si det sånn.

Ms. CRYIN-A-LOT

YES. HAPPY TO INTRODUCE MS. CRYIN- A - LOT!

Jeg er helt utrolig! Tårekanalene mine er mer tilgjengelige enn vafler på auksjon. Herlighet. Jeg kan tute for den minste ting. Fra å være en ganske uttørka griner i en del år har jeg i løpet av det siste året blitt hormon-grinern av de store. HVA SKJER? Altså, på en måte føler jeg at dette har kommet med alderen. Jeg har noe biologisk inni meg som gjør at jeg blir berørt av de dummeste ting. Ofte skjer dette når jeg ser på tv. Det kan være en trist historie, en glad historie, en som vinner noe (brann vant seriegull), en som taper noe, en som bare er en flott person - you NAME it. Jeg griner ofte og gjerne av Ekstrem oppussing og So you think you can dance.

På jobben lar jeg det stå til når jeg får skryt, det er en sikker vinner for krana... eller jeg kan få tårer i øynene av foreldre som gir en tilbakemelding som rører ved meg. Noen av barna har fått småsøsken, jeg kommer "tett" på nyfødte barn og stolte foreldre. Da sitter det løst altså.

Mon tro om jeg hadde funnet ut noe sånn helt ur-instinktivt som kunne forklart dette. Er det fordi jeg er i fruktbar alder og at hjernen min prøver å reklamere for unger og familieliv. Jeg har en frustrasjon for denne grininga fordi at noen ganger så passer det seg rett og slett ikke!!! Når jeg nå går inn i min 4 uke som forkjøla er det også en tett forbindelse mellom en nese som renner og øyne som renner. Så dere kan tenke dere at jeg er til å vri opp for tida.

....Now if you'll exuse me - finale i So you think you can dance på tv.

Skjønner ikke bæret.

Hvorfor er ALLE "lettprodukter", fiberprodukter og light og mindre fett - matvarer med blåbær. Det gjør en som prøver å spise sunt møkkalei av hele det lille blå nusselige kjipe bæret.
Antioksidanter sier du. DEN MÅ DU LENGER UT PÅ LANDET MED!!!!!

Takk.

Oss i mellom

Noen tanker har som vanlig hengt seg mer fast i hjerneveven enn andre. Det slår meg hvor mye relasjoner med andre mennesker har å si for tilværelsen. Dette er ikke noe nytt, det er jeg klar over. Har du allikevel tenkt over hvordan en god relasjon gjør deg glad. Alle har helt sikkert hatt følelsen av å få god kontakt med et annet menneske. Følelsen av at vi skjønner hverandre, vi snakker samme språk! Selv er jeg velsignet med flere slike relasjoner og det er vel alle som har mennesker rundt seg. Det som gjør en relasjon mer spennende og kanskje mer intens er når man har en oppfatning om et annet menneske. Det være seg at vedkommende skremmer en, irriterer en eller på andre måter appellerer til det verste i en, men relasjonen blir ikke spennende før man oppdager at alt man tidligere har trodd er feil. Det jeg har opplevd faktisk et par ganger i løpet av de siste par månedene er at når jeg går rundt og skuler på andre mennesker fordi de skremmer meg, eller irriterer meg på noen måte, så har det vært gjensidig. Kanskje ikke gjensidige eksakte følelser. Men en gjensidig usikkerhet, en uoppgjort sannhet mellom oss.

Så når man ved en plutselig anledning får avklart usikkerhet og uante sider ved den andre så får man en vellykket følelse som er gjensidig. Her var det virkelig noen skjulte skatter! Den beste følelsen er når man kommer til det skrittet at man gjør verbal alvor ut av det man har følt. Kommer rett ut og sier det som det er med en god følelse av at nå er alt forandret og at man har oppnådd en ny type respekt for personen fordi man har vært gjennom mørkets dal før man kom til lyset. Det føles bra. Og nå skal det ikke mye til for å få meg rørt. Så slike ting rører meg. Å skvære opp er undervurdert.

Og dere....: Phil Collins does it for me, he really does.

Trevlig søndag.

Der kommer bussen- og der kommer NESTE buss.

Det finnes så mange rare folk der ute. Jeg gjør meg opp diverse tanker om hva folk får seg til å gjøre. I dag har jeg sett opptil flere folk i sin beste alder (les: ca. 25-55) løpende etter busser. Vi snakker villmanns-løping. Shit-man-så-du-den-løven-som-kom-over-fotgjengerfeltet-tror-jeg-beinflyr-løping, løping som om det var siste buss hjem og neste buss gikk om et døgn, og du bor 10 mil unna. Folk går mann av huse for å rekke en simpel buss.

Hva slags folk er dette?? I dag har jeg blant annet sett negresse med skyhøye hæler, store øreringer og rimelig trang outfit begi seg ut på en sprint for å rekke bussen. Så tenker du, ja, men hvem har vel ikke løpt etter bussen en gang eller ti? Jooda...jeg er med på DEN. Men du skjønner det at disse folka her er helt gale og har en helt egen driv, for de begynner å løpe LANGT unna busstoppet. Og jeg ser at - du - det der rekker du ikke om du så hadde hatt sjumilsstøvler...Negressen la på sprang når det ble grønn mann i krysset og jeg tror hun rakk å komme så nær den at hun hadde klart det derfra hvis hun var der da hun begynte å løpe.

Rett etterpå observerte jeg en mann komme ut fra en sidegate foran meg. Han sprang for livet, det så virkelig ut som han hadde rana en butikk i nærheten og skulle rekke bussen for å flykte fra politiet.. Du veit når man setter alt man har av krefter inn for å rekke en buss. ALT MAN HAR..? Sånn var det. Han fløy forbi meg, over veien, over et gjerde midt i veien, bortover den gule stripa og inn på fortauet..det var kanskje 70 meter...jeg er dårlig på beregning. Det var langt i alle fall. Jeg vet ikke om han rakk det.

Men hvorfor løper de sånn? Her i Oslo går neste buss før du rekker å fjerte.
Min konklusjon må være at folk som løper sånn i utgangspunktet er altfor sent ute til alt de skal og at en fjert fra eller til har alt å si for hvordan dagen blir.