FÆLT. meningsløst. forunderlig og bedritent.

Hei. Jeg heter Agnetha og inntil nylig har jeg forsovet meg max en gang i året. Min definisjon av forsovelse er at man forsover seg så mye at det faktisk ikke er fysisk mulig å rekke jobben. Av en eller annen grunn våkner jeg alltid FØR arbeidstid, men kanskje et minutt eller fem minutter før. Jeg vil påstå at det er verre å forsove seg på den måten enn å våkne etter arbeidsstart. Da er løpet kjørt uansett. Det er merkelig hvordan jeg kjemper som en helt i et flammehav for å prøve rekke jobben. Selv om klokka er 07.40 og jeg skal stå i tøflane i barnehagan og ta i mot ungane 07.45. HÆ? Akkurat når jeg har satt meg på trikken får jeg en blanda følelse av udugelighet, sjokk og en følelse av å ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Jeg sitter blant velstelte folk som lukter fioler, mint og det som friskere er, mens jeg sjøl har kastet på meg det som lå ytterst i skapet (jeg vil presisere at jeg IKKE overdriver for å få et bra stykke i bloggen min, dette er fakta på lørdag og vel så det). Ok, så klesdrakten er tilfeldig. Ikke det ALLER verste i og med at jeg ikke har så mange farger i skapet som kan kræsje, dessuten i disse retrotider er jo alt lov. Det som er verre, som i alle fall føles verre er at jeg ikke har sett meg i speilet. Det er forferdelig. Du sitter blant minst 20 mennesker og aner ikke om du er svart under øynene, har søvn i øyekroken eller hår som ser fett ut. For ikke å snakke om at det er skikkelig ille hvis man ikke fjerna sminka før man la seg...... Fyttikatta. Joda, så der sitter jeg. Skjønner ikke hvor jeg er og det er fem minutter siden dyna var min beste venn. BESTE venn. Trikken - VERSTE venn (men en venn i nøden).

Neste del av historien er at jeg løper av trikken og mot barnehagen med verdens største klump i magen, og planer om hvordan jeg skal forklare at jeg vanligvis ikke forsover meg. I det jeg setter fart den ene veien mot barnehagen ser jeg det første barnet som går på min avdeling. De har tatt samme trikk. Her ere bare å kjappe seg det man kan klare. Jeg ramler inn i barnehagen og får noen skrå blikk før jeg styrter inn på avdelinga mi og skrur på lyset, tar av jakka henger gensern i tørkeskapet (den er svett såklart), låser opp døra og setter meg på benken i garderoben. Jeg er klar. Barnet og pappaen kommer. Jeg lurer fortsatt på hvordan jeg ser ut. En kjapp hånd i bakhodet kjenner at jeg har bustehode uten sidestykke. Jeg har fortsatt ikke sett meg i speilet. Har fortsatt soveånde. Jeg gjør det beste utav det da vettu. (alle veit at det ikke er noe "beste" å gjøre ut av dette latterlige utgangspunktet).

Å forsove seg er virkelig noe av det VERSTE jeg veit. Det som er helt grusomt er at jeg har forsovet meg mer på de to månedene jeg har jobba nå en noensinne før. Da selvfølgelig på tidligvakt. Jeg har prøvd mye oppfinnsomt for å komme meg opp, men flere ganger våknet i sjokk og kasta meg ut av senga uten å forstå en dritt av hvor det gikk galt. Mitt andre jeg må ha begynt å gjøre ting i søvne som jeg ikke vet om (skru av klokka)...hvem veit. I natt satte jeg vekkerklokka oppå klesskapet for å unngå forsoving. Jeg våkna av den klokka 06.00 spratt opp og satte den ned på nattbordet og våkna et kvarter seinere av mobilen (som er min backup-plan). Jeg forsov meg ikke, men var sjokka likevel. ER DET MULIG ELLER?

Dette har resultert i ny vekkerklokke fra Clas Olson (selv om jeg egentlig ikke hadde penger). Nå må det bli forandring, dette merkelige og irriterende mønsteret må brytes. NÅ.
Tiden vil vise om jeg kommer meg opp når jeg skal i morgen. Klokka mi har lys og greier. Jeg er optimistisk og klamrer meg til trua på en bedre fortsettelse og planlagt sammensetning av klær. Null morgenånde og null frykt for kjeft. Kjenner jeg blir rolig innvendig av tanken. Detta må bare funke! Ikke sant folkens!? Jeg kommer tilbake til saken når klokka er prøvd. Snakkas.

Og så da...?

Den nye pc'en jeg kjøpte i sommer viser seg å være defekt. Inntil jeg får internett går dere glipp av masse moro her på bloggen. Det trenger jeg selvsagt ikke fortelle dere en gang. Jeg tror ikke det er så lenge til jeg kommer på nett. Dere vil nok merke det når det skjer.

Auf wiedersehn.

Detta morrobildet tok vi på hytta. Ekke greit lite dere går glipp av lism.

Særingen Agnetha

Okei. I går var jeg på kurs. Kurs innebærer ny faglig input, "fri" fra jobben og selvfølgelig lunsj. Selvfølgelig snitter. Selvfølgelig snitter som har gått ut på dato. Masse reker. Masse rødt kjøtt (les:roastbiff). Masse majones. Forny snittene. TA ansvar en eller annen. Jeg gjør det snart sjøl. Okei, ja, så er jeg kanskje litt kresen (!?). Kanskje. Reker og roastbiff... bytt det gjerne ut med gulost og italiensk salat. FOR MIN DEL!

Jeg hadde (såklart) stått opp tidlig og som vanlig smurt meg en trygg og god matpakke. Jeg hadde ikke forventa lunsj servert. To skiver med italiensk salat og en blåbæryoughurt lå i veska. Pluss en banan hvis dagen blei lang. Er ikke vant til å gå på kurs. Matpakke har jeg med meg overalt... jeg ER jo nesten 60 år gammal allerede.

De første timene på forelesning satt jeg og gledet meg til å spise, jeg blei mer og mer sulten. Da det nærmet seg lunsj, sa foreleseren; "Jeg skal gå og ordne mat og så gjør dere denne gruppeoppgaven så lenge." Jeg vet ikke hva jeg så for meg..men det var ikke snitter.

Jeg turte ikke å spise noe av matpakka mi i frykt for å blitt sett på som sær. Her får vi lekre snitter, men jeg skal lissom spise matpakke i steden? Etter å ha sett hva vi fikk servert, latet jeg som om jeg måtte plutselig veldig på do. Jeg gikk med veska mi inn på en bås og spiste en banan. "Den holder vel ei stund" tenkte jeg mens jeg stod der og tenkte på HVOR SYKT DET VAR Å SPISE EN BANAN på en offentlig dass. Seriøst.

Jeg spiste den opp fort og gikk inn i matsalen igjen. Spiste litt av frukten som var satt fram. Da det bare var en snitte igjen, som var med reker, vurderte jeg å si...nei, jeg tåler ikke reker så godt jeg, men slapp av, jeg har fått i meg litt frukt!

Jeg sa ingenting. Så kom det plutselig pizza. Jeg spiste et stykke pizza og satt nervøst for meg selv på enden av bordet. Følte at alle kunne se hva jeg hadde gjort.

SPIST EN BANAN PÅ DASS.

Høstvibbær

Oslohimmelen er lyseblå og rosa utenfor vinduet mitt. Bussene går i fast trafikk og cafelivet er på sitt mest torsdagsmyldrende. Dette er dagen for å gå ut med studenter og studiner, ta en øl eller fler, kaffe eller fler osv. Det har også vært dagen for å kjenne gode lukter i Oslo by (faktisk). Det lukter bråtabrann, epler og høst. Utrolig deilig denne første høstluften (som selvfølgelig kom som julekvelden på kjerringa). Sykle til og fra jobb og faktisk ha litt rød nese når man kommer fram. Det er herlig og godt!

Det har gått noen uker siden sist jeg blogget pga internett. Jeg har lånt en pc nå og benytter derfor sjansen, selv om det ikke er så lett å blogge på "kommando". Det har jo vært minst 20 ideer til hva jeg kan blogge om, men man må ta det når ideen er fersk. Derfor har det lett for å bli litt "hva driver jeg med om dagen"-type blogging når jeg først setter meg ned. Nok om DET.

Høsten har kommet for å bli, selv om sola fortsatt varmer. Jeg har jobbet i Eilert Sundt Studentbarnehage i over en måned og begynner å få dreisen på saker og ting. Allerede har jeg oppnådd flere mål jeg satte meg. Det er ingenting som slår følelsen av å oppnå noe man har satt seg som mål. Mitt første mål var at barna på avdelinga mi skulle slutte å være skrikende, knallrøde, livredde unger og heller bli glade barn som lekte med hverandre. Og, ja, jeg er godt igang assa. Ikke verst! Godt å oppdage at man har noe å komme med!

Jeg vil herved drepe enhver myte om at Oslo er upersonlig.(for de som kjenner noen) Det er bare kjempe å bo i en by hvor man finner så mange rare kafeer og restauranter og nasjonaliteter. Jeg er mer redd om kvelden, men hvem ville ikke vært det når det er tre eller ti SINNSYKE mannfolk i denne byen som går rundt og ødelegger for alle jenter som skal gå hjem med å være PREMIEidioter (jfr. voldtekter i sommer). Forhåpentligvis frister ikke den type forbrytelse like mye når skrukken får litterann kjølig og crispy høstluft på seg. (ok, den var drøy, men nødvendig). seriøst lissom.

Jeg har hatt masse foreldresamtaler og noen medarbeidersamtaler + møte. Det er rart å "være voksen" når man er ung. Men overraskende lett også.

Dagen min har vart helt til nå på jobb, med personalmøte etter jobb. Nå skal jeg bare lage litt månedsplan og et skriv til foreldre før jeg kanskje ser litt på tv. Hverdagen forandrer seg med 100% fast stilling som avdelingsleder. Og det var selvfølgelig HELT annerledes enn jeg trudde det skulle være. LITT lettere. Utfordrende hver dag. Personalgruppen i den 6-avdelings barnehagen er fantastisk og skal ha mye av æren. Kanke klage på lønna heller. Det er ikke ofte jeg har hatt saltpølse, gulost OG brunost samtidig i kjøleskapet, ferr å si det sånn.

Neste månedslønn må vel blant annet gå til termodress. Jeg vil ha en som er rosa. Det må da finnes noe annet enn tradisjonell rød og blå? Kanskje jeg får sjekke neste nytt og nyttig katalog.

A.

Liten notis

Jeg har altså flytta inn i mitt krypinn i Oslo, og bodd der en uke. Jeg har jobbet en uke også. I starten var jeg helt lost og følte ingen tilhørighet her i det hele tatt. Det hjalp å ha en jobb å gå til. Jeg har masse å blogge om, men internett er ikke oppe på pc'en min enda..utrolig irriterende for jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke får det til! Alt skal liksom være i orden. Det er det jeg hater med elektriske artikler. De bare klikker og så skjønner man ikke hvorfor. Ulogisk. Oppvaskmaskinen er full og har også klikka. Da er det bare to ting å gjøre. Sette seg tilbake og vente til den har tenkt til å virke. Vaske opp en og en kniv for å få smurt smør på brødskiva.

Jeg kommer sterkere tilbake når jeg har fått nett opp på min egen maskin. Anywhoo.
Her er det forresten GØRvarmt. Inne og ute. Overalt. Jeg har fått nytt mellomnavn. Svetteguri.

God lørdag.

Bil. merk lykkelig

Nå har jeg gått å brygga på en blogg i noen dager. Tenkt på ulike formuleringer og ordlegginger. Her kommern.

Hvorfor er vi, eller jeg så redd for å si at vi er lykkelige? Dette har jeg tenkt litt på. Jeg har kommet fram til at det må være fordi at hvis man er lykkelig så er man aldri sur, aldri lei, aldri sint, aldri slem, aldri irritert, aldri i tvil om noenting. Det er tydeligvis dette bildet jeg har av tilstanden "lykkelig". Da kan man spørre seg. HÆ?! Hvorfor det? Folk er jo lykkelig gift, eller er lykkelig i sine karrierevalg, men du møter aldri ett menneske som ikke er i noen av de ovenfornevnte humørene. Det å være lykkelig er vel kanskje at man har det veldig bra akkurat nå, og at irritasjonene, det dårlige humøret osv liksom er der, men ikke spiller så stor rolle hele tida?



Ta meg for eksempel. Jobber hver dag hele sommern (utenom helg), gruer meg som en gris til å begynne i ny jobb (OG gleder meg da), er litt sur og tverr av diverse grunner nå og da... men vet du hva jeg har tenkt på i det siste? Jeg føler meg lykkelig. Jeg føler at alt i alt så har jeg det så bra at jeg kan si at jeg er lykkelig. Når man tenker litt på det..ja, så føler man seg meget priviligert for å si det mildt. Det er så mange ulykkelige mennesker i verden. Det er kanskje også noe av grunnen til at jeg føler meg lykkelig. Jeg har alt man kan tenke seg av materielle og personlige/sjelelige goder. Nå har jeg derfor bestemt meg for å være lykkelig inntil videre, på ubestemt tid. Greit det, så får jeg bare minne meg selv på det når jeg er som sintest. Eller leiest.

SOMMER HELE ÅÅREEE (takk Gaute..takk skarru ha)

Siden sist har jeg vært på Sunnmøre hos Marianne. Bodd i Sjøbuda der oppe og sovet i verdens enkleste og definitivt beste seng. Sov som en stein. Det var deilig det! Godt å gjenforenes med jentene og konstatere at alt er som før. Vi krangler om hvem som egentlig skulle ha pølser, og hvem som egentlig skulle ha grillspyd...men alt i alt koser vi oss jo. Bader i stiv kuling og regn for eksempel. Jeg holder fortsatt på kommentaren "hvis dere spør en gang til blir jeg ikke med".
Brrr.

Er så lekker atte!

Jeg kjenner linselusa på gangen for å si det sånn.

Brum brum sier Thomas firma"bil".

ÅSSÅ SÅ MORRO!!! HÆ!?!

Jeg sier som Gaute Ormåsen: "Sommærn æ bæst, sommær hele åree!"

(ps. SLUTT å spille den sangen P4)

Her ser vi på perleradene, og overser skriften på t-skjorta til Thomas.

Fortsatt god sommer folkens!