Det snurpær sæ te

Som en ryggsekksnor, med strammefunksjon rundt halsen på meg tikker minutter og timer mot avreise. Jeg svever i en ubalansert humørverden der det er kort mellom kvalme og fryd. Her kommer et par praktiske opplysninga:

* Jeg skal ikke ha med meg mobil på denne turen. Det blir et hardt og trist farvel, men sånn må det bli. Til gjengjeld skal jeg være så tilgjengelig som mulig på e-mail, for de som er interessert i slarvete og mindre slarvete e-mailer, så er det bare å gi meg adressen, så skal jeg glatt trykke på videresend!

*Ja, for de som har glemt det (IGJEN) så er det i morra jeg reiser, fra Gardermoen 17.05 til Brasil, lander i Rio de Janeiro 07.55 eller no sånt.

*Marianne (mitt trofaste reisefølge) og meg selv har opprettet en reiseblogg, linken til denne finner du i venstre margen på denne siden.. "Tupperworld" heter den.

*Sekken min på 75 liter er altfor liten, og jeg er også altfor liten til å bære alt jeg vil ha med meg. Akkurat nå er dilemmaet; favorittolabuksa, som jeg er redd for å miste, men som jeg ser best ut i? Eller en litt mindre favoritt, som jeg får hengerumpe i, men som jeg ikke leter etter hvis den forsvinner? ... jeg heller mot favoritten.

Det var alt for nå, folkens!
Ha det fint og ønsk meg lykke til!

slenger på en klem også jeg :)

VINTERKAVALKADEN

meg i en sukkertopp av snø
uterestaurant på brygga
huset vårt
kirken nedi gata

Teoretisk sett hvorfor?

Får ikke ekstremt snøfall navn. Alle stormer får navn. Jeg syns at ekstreme snøfall også burde få navn, for det har veldig stor innvirkning på samfunnet det også. Idag har jeg venta på buss i til sammen en time (to bussturer). Sett 7 biler som har kjørt seg fast, to nestenkollisjoner og mange mennesker som ikke greier å komme seg fram i snøen til fots.

Til nå i år 2006 har vi vel her i Tønsberg hatt i HVERTFALL Arve, Hjørdis og Sølvi. (og en liten Roy)

Et morsomt funn

I "Turen går til BRASIL" som jeg

leste i på biblioteket idag fant jeg følgende postkort:

1)

2)

Lite stilig?

Syns "ingen kommentar" var passende påskrift på et så herlig kort.

Denne ukjente Terje som har skrevet disse kortene mens han lånte denne boka med seg til Brasil, fikk tydeligvis ikke sendt de kortene. Til underholdning for dere og meg!

Hvis noen syns skriften var uklar, trykk på bildene!

HA en god mandag.

I'm leaving on a plane

I dag er det mandag, folkens. Jeg har to søndager igjen i Norge før sommern. Antakelig er ikke det like sjukt for dere som for meg, men denne bloggen handler ikke om dere. Har dere først kommet inn på pikerommet, vet dere jo hvem som snakker først. Stemmer. Det er meg. Altså... to lusne uker igjen i dette landet før jeg stikker avsted med sekken på ryggen. Jeg har bodd hjemme i snart 9 mnd. På pikerommet, du veit, det lille rommet innafor kjøkkenet som det ikke er plass til stort mer enn én pike og halvparten av hennes ting. Jeg har hørt på tygging av knekkebrød klokka 06.15 , åpning av skuffer og steking av grandiosa klokka 03.00 i mange måneder. Rart hva man blir vant til også. Reisen er et faktum, og jeg kommer til å få folkehøgskolefølelsen. En skrekkblandet fryd som får meg til å tenke KJØR MEG HJEM, men dette er spennende. En følelse som gjør meg lettere lattermild og noe frynsete i kantene. Det er kort mellom gledes- og mamma jeg er redd-tårene. Det skal bli bra da. Det skal det. Ferie er et ukjent ord for meg nesten. Syns jeg har fortjent det. Onsdag 15 mars står jeg og Marianne med beina sånn halvveis godt planta på Sør-Amerikansk jord klokka 08.00 om morgenen. Lett å forestille seg? Niks. Men, sand mellom tærne er idag bare 15 dager unna. Djeez.

dans dance danza ballo χορός

JEG VIL DANSE!
I det siste så har jeg tenkt mye på dansing. KANSKJE på grunn av rikskringastingens vektlegging av folk vrikkende i glitrende drakter i beste sendetid både på kanal 8 og 3, men også fordi jo mer jeg tenker på dans, jo mer føler jeg at det virkelig er noe for meg. At hvis jeg ikke begynner å danse igjen snart, så går jeg glipp av noe altså. Jeg tenker mye på dansing asså. Det har blitt så ille at jeg kan sitte på bussen om morgenen og lage danseprogram oppi hodet til en sang som surrer på mp3-spillern. Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig er så innmari talentfull. Det skal være usagt, men jeg har veldig lyst til å være det. Jeg har en brennende trang til å bli det. Når dansefeber går på tvnorge, forøvrig det eneste programmet jeg følger med på på tv, sitter jeg og smiler fra startvignett til siste utstemmingståre er felt. Jeg digger med og kjenner at det klør i beina. Det er som et instinkt. Kanskje jeg ikke får gjort noe med denne dansetrangen med det første. Kanskje jeg forblir den festende rumpevrikkern på byen for evig. Men mest sannsynlig går jeg opp den røde løper allerede i høst som superstjerne med klissete hollywoodkrøller og dansesko, broadway neste! Forresten, Finn Schøll, hvis du leser dette, BLI med, jeg har merka at ditt instinkt er like sterkt om ikke evnen like stor..

eu amo meu saco dormindo

"I love my sleeping bag" (på portugisisk)

Denne frekke 70-talls lakenposen har jeg nylig arvet av min mor. Hun fikk den da hun var 13. Hvis ikke den er kul, så ekke jeg gem, og jeg er gem, ergo er lakenposen kul.

um mês à partida = en måned til avreise

djeez, folkens:)