FÆLT. meningsløst. forunderlig og bedritent.

Hei. Jeg heter Agnetha og inntil nylig har jeg forsovet meg max en gang i året. Min definisjon av forsovelse er at man forsover seg så mye at det faktisk ikke er fysisk mulig å rekke jobben. Av en eller annen grunn våkner jeg alltid FØR arbeidstid, men kanskje et minutt eller fem minutter før. Jeg vil påstå at det er verre å forsove seg på den måten enn å våkne etter arbeidsstart. Da er løpet kjørt uansett. Det er merkelig hvordan jeg kjemper som en helt i et flammehav for å prøve rekke jobben. Selv om klokka er 07.40 og jeg skal stå i tøflane i barnehagan og ta i mot ungane 07.45. HÆ? Akkurat når jeg har satt meg på trikken får jeg en blanda følelse av udugelighet, sjokk og en følelse av å ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Jeg sitter blant velstelte folk som lukter fioler, mint og det som friskere er, mens jeg sjøl har kastet på meg det som lå ytterst i skapet (jeg vil presisere at jeg IKKE overdriver for å få et bra stykke i bloggen min, dette er fakta på lørdag og vel så det). Ok, så klesdrakten er tilfeldig. Ikke det ALLER verste i og med at jeg ikke har så mange farger i skapet som kan kræsje, dessuten i disse retrotider er jo alt lov. Det som er verre, som i alle fall føles verre er at jeg ikke har sett meg i speilet. Det er forferdelig. Du sitter blant minst 20 mennesker og aner ikke om du er svart under øynene, har søvn i øyekroken eller hår som ser fett ut. For ikke å snakke om at det er skikkelig ille hvis man ikke fjerna sminka før man la seg...... Fyttikatta. Joda, så der sitter jeg. Skjønner ikke hvor jeg er og det er fem minutter siden dyna var min beste venn. BESTE venn. Trikken - VERSTE venn (men en venn i nøden).

Neste del av historien er at jeg løper av trikken og mot barnehagen med verdens største klump i magen, og planer om hvordan jeg skal forklare at jeg vanligvis ikke forsover meg. I det jeg setter fart den ene veien mot barnehagen ser jeg det første barnet som går på min avdeling. De har tatt samme trikk. Her ere bare å kjappe seg det man kan klare. Jeg ramler inn i barnehagen og får noen skrå blikk før jeg styrter inn på avdelinga mi og skrur på lyset, tar av jakka henger gensern i tørkeskapet (den er svett såklart), låser opp døra og setter meg på benken i garderoben. Jeg er klar. Barnet og pappaen kommer. Jeg lurer fortsatt på hvordan jeg ser ut. En kjapp hånd i bakhodet kjenner at jeg har bustehode uten sidestykke. Jeg har fortsatt ikke sett meg i speilet. Har fortsatt soveånde. Jeg gjør det beste utav det da vettu. (alle veit at det ikke er noe "beste" å gjøre ut av dette latterlige utgangspunktet).

Å forsove seg er virkelig noe av det VERSTE jeg veit. Det som er helt grusomt er at jeg har forsovet meg mer på de to månedene jeg har jobba nå en noensinne før. Da selvfølgelig på tidligvakt. Jeg har prøvd mye oppfinnsomt for å komme meg opp, men flere ganger våknet i sjokk og kasta meg ut av senga uten å forstå en dritt av hvor det gikk galt. Mitt andre jeg må ha begynt å gjøre ting i søvne som jeg ikke vet om (skru av klokka)...hvem veit. I natt satte jeg vekkerklokka oppå klesskapet for å unngå forsoving. Jeg våkna av den klokka 06.00 spratt opp og satte den ned på nattbordet og våkna et kvarter seinere av mobilen (som er min backup-plan). Jeg forsov meg ikke, men var sjokka likevel. ER DET MULIG ELLER?

Dette har resultert i ny vekkerklokke fra Clas Olson (selv om jeg egentlig ikke hadde penger). Nå må det bli forandring, dette merkelige og irriterende mønsteret må brytes. NÅ.
Tiden vil vise om jeg kommer meg opp når jeg skal i morgen. Klokka mi har lys og greier. Jeg er optimistisk og klamrer meg til trua på en bedre fortsettelse og planlagt sammensetning av klær. Null morgenånde og null frykt for kjeft. Kjenner jeg blir rolig innvendig av tanken. Detta må bare funke! Ikke sant folkens!? Jeg kommer tilbake til saken når klokka er prøvd. Snakkas.

Og så da...?

Den nye pc'en jeg kjøpte i sommer viser seg å være defekt. Inntil jeg får internett går dere glipp av masse moro her på bloggen. Det trenger jeg selvsagt ikke fortelle dere en gang. Jeg tror ikke det er så lenge til jeg kommer på nett. Dere vil nok merke det når det skjer.

Auf wiedersehn.

Detta morrobildet tok vi på hytta. Ekke greit lite dere går glipp av lism.