June 16, 2007

(alt og ingenting)

Hei alle trofaste lesere som jeg har skuffet så dypt å inderlig. (ingen mangel på selvinnsikt her asså). Jeg har savnet dere, og håper dere har savnet meg. (selv om jeg nok har sviktet dere så lenge at dere har gitt meg helt opp antagelig - skulle bare mangle). Det blir spennende å se om noen i det hele tatt leser dette innlegget, siden jeg nesten regner med at mange har sluttet å sjekke denne bloggen. (det hadde jeg også gjort). I morgen hadde det blitt en måned siden mitt -gratulerer med 17. mai, jeg blogger om noen dager-innlegg...kremt. Så sånn var DET da, sann.
Jeg går daglig og tenker på snåle små ting som jeg har lyst til å blogge om, men så glemmer jeg dem og så blir det ikke noe av. Nå som jeg sitter her og skriver husker jeg heller ingen av de snåle småtingene desverre.
Jeg kan i det minste komme med en statusrapport: (blæh, tenker du - mens jeg tenker- pøh, det er da bedre enn ingenting!?)
Dagene går så inderlig fort når man jobber 100% + litt kursing her og litt møter der. Det er jo sånn at man syns dagene går fortere og fortere for hver bursdag. Jeg kan si meg enig med det. Men en stor grunn til at dagene går fort for meg er at jeg har en ganske utfordrende jobb til tider som gjør at dagen på jobb går farlig fort og at kveldene ofte går fort fordi jeg enda ikke har lært meg å legge fra meg jobben på jobben helt enda. Lener meg veldig på tanken om at det er noe man lærer seg til etterhvert. Inntil videre får jeg bare tenke at det betyr at jeg tar jobben min på alvor. For det gjør jeg. Jeg har jobba i snart ett år som leder. Min første ordentlige jobb. Min første relevante jobb. Det har egentlig gått strålende - samtidig som det har vært tøft. Men ikke så tøft at jeg på noen som helst måte har tenkt til å kaste inn håndkledet. Niks. Jobben driver meg framover! Jeg jobber sammen med noen fantastisk ekte og ærlige mennesker som gjør alt sammen verdt strevet også. (vi hadde en heidundrende morsom og koselig sommeravslutningsfest i går)



Dette blir mer som en tale i stående livssituasjon....syns du det er kjedelig kan du jo alltids oppdatere VG og sjekke hva som er siste nytt der.
Jeg har vært sammen med verdens beste mann (i mine øyne) i 1 år 4 måneder og 2 uker. Det er helt ok det. Jeg kan ikke klage akkurat. Jeg vet å sette pris på det også. Ofte tenker jeg at jeg kunne ønske alle andre jeg kjenner hadde en like bra person som nærmeste venn. Måtte mitt ønske komme til virkelighet! Yes, så nå skal vi altså bli samboere da. Det er ikke bare dagene som går fort, men også livets store gjøremål som plutselig står der og ser på deg. Det er rart, litt skremmende, men også litt fint. Og veldig uvirkelig når man skjønner at ingen har lagt opp akkurat hvordan DU skal gjøre det. Det må du finne ut litt sjøl. Mamma har ikke laget utviklingskurven..den lager jeg selv.

Jeg takker høyere makter for alle de fantastiske menneskene jeg har hatt rundt meg og har rundt meg i livet mitt. Det er alfa og omega folkens.






Peace out.
(fra en filosof som stoppet opp og kikket rundt seg en lørdag i juni)

Dere som ikke ble visuelt nevnt her vet hvem dere er.

god helg!