September 23, 2007

Oss i mellom

Noen tanker har som vanlig hengt seg mer fast i hjerneveven enn andre. Det slår meg hvor mye relasjoner med andre mennesker har å si for tilværelsen. Dette er ikke noe nytt, det er jeg klar over. Har du allikevel tenkt over hvordan en god relasjon gjør deg glad. Alle har helt sikkert hatt følelsen av å få god kontakt med et annet menneske. Følelsen av at vi skjønner hverandre, vi snakker samme språk! Selv er jeg velsignet med flere slike relasjoner og det er vel alle som har mennesker rundt seg. Det som gjør en relasjon mer spennende og kanskje mer intens er når man har en oppfatning om et annet menneske. Det være seg at vedkommende skremmer en, irriterer en eller på andre måter appellerer til det verste i en, men relasjonen blir ikke spennende før man oppdager at alt man tidligere har trodd er feil. Det jeg har opplevd faktisk et par ganger i løpet av de siste par månedene er at når jeg går rundt og skuler på andre mennesker fordi de skremmer meg, eller irriterer meg på noen måte, så har det vært gjensidig. Kanskje ikke gjensidige eksakte følelser. Men en gjensidig usikkerhet, en uoppgjort sannhet mellom oss.


Så når man ved en plutselig anledning får avklart usikkerhet og uante sider ved den andre så får man en vellykket følelse som er gjensidig. Her var det virkelig noen skjulte skatter! Den beste følelsen er når man kommer til det skrittet at man gjør verbal alvor ut av det man har følt. Kommer rett ut og sier det som det er med en god følelse av at nå er alt forandret og at man har oppnådd en ny type respekt for personen fordi man har vært gjennom mørkets dal før man kom til lyset. Det føles bra. Og nå skal det ikke mye til for å få meg rørt. Så slike ting rører meg. Å skvære opp er undervurdert.


Og dere....: Phil Collins does it for me, he really does.


Trevlig søndag.


September 5, 2007

Der kommer bussen- og der kommer NESTE buss.

Det finnes så mange rare folk der ute. Jeg gjør meg opp diverse tanker om hva folk får seg til å gjøre. I dag har jeg sett opptil flere folk i sin beste alder (les: ca. 25-55) løpende etter busser. Vi snakker villmanns-løping. Shit-man-så-du-den-løven-som-kom-over-fotgjengerfeltet-tror-jeg-beinflyr-løping, løping som om det var siste buss hjem og neste buss gikk om et døgn, og du bor 10 mil unna. Folk går mann av huse for å rekke en simpel buss.

Hva slags folk er dette?? I dag har jeg blant annet sett negresse med skyhøye hæler, store øreringer og rimelig trang outfit begi seg ut på en sprint for å rekke bussen. Så tenker du, ja, men hvem har vel ikke løpt etter bussen en gang eller ti? Jooda...jeg er med på DEN. Men du skjønner det at disse folka her er helt gale og har en helt egen driv, for de begynner å løpe LANGT unna busstoppet. Og jeg ser at - du - det der rekker du ikke om du så hadde hatt sjumilsstøvler...Negressen la på sprang når det ble grønn mann i krysset og jeg tror hun rakk å komme så nær den at hun hadde klart det derfra hvis hun var der da hun begynte å løpe.

Rett etterpå observerte jeg en mann komme ut fra en sidegate foran meg. Han sprang for livet, det så virkelig ut som han hadde rana en butikk i nærheten og skulle rekke bussen for å flykte fra politiet.. Du veit når man setter alt man har av krefter inn for å rekke en buss. ALT MAN HAR..? Sånn var det. Han fløy forbi meg, over veien, over et gjerde midt i veien, bortover den gule stripa og inn på fortauet..det var kanskje 70 meter...jeg er dårlig på beregning. Det var langt i alle fall. Jeg vet ikke om han rakk det.

Men hvorfor løper de sånn? Her i Oslo går neste buss før du rekker å fjerte.
Min konklusjon må være at folk som løper sånn i utgangspunktet er altfor sent ute til alt de skal og at en fjert fra eller til har alt å si for hvordan dagen blir.