Hvorfor er vi, eller jeg så redd for å si at vi er lykkelige? Dette har jeg tenkt litt på. Jeg har kommet fram til at det må være fordi at hvis man er lykkelig så er man aldri sur, aldri lei, aldri sint, aldri slem, aldri irritert, aldri i tvil om noenting. Det er tydeligvis dette bildet jeg har av tilstanden "lykkelig". Da kan man spørre seg. HÆ?! Hvorfor det? Folk er jo lykkelig gift, eller er lykkelig i sine karrierevalg, men du møter aldri ett menneske som ikke er i noen av de ovenfornevnte humørene. Det å være lykkelig er vel kanskje at man har det veldig bra akkurat nå, og at irritasjonene, det dårlige humøret osv liksom er der, men ikke spiller så stor rolle hele tida?
Ta meg for eksempel. Jobber hver dag hele sommern (utenom helg), gruer meg som en gris til å begynne i ny jobb (OG gleder meg da), er litt sur og tverr av diverse grunner nå og da... men vet du hva jeg har tenkt på i det siste? Jeg føler meg lykkelig. Jeg føler at alt i alt så har jeg det så bra at jeg kan si at jeg er lykkelig. Når man tenker litt på det..ja, så føler man seg meget priviligert for å si det mildt. Det er så mange ulykkelige mennesker i verden. Det er kanskje også noe av grunnen til at jeg føler meg lykkelig. Jeg har alt man kan tenke seg av materielle og personlige/sjelelige goder. Nå har jeg derfor bestemt meg for å være lykkelig inntil videre, på ubestemt tid. Greit det, så får jeg bare minne meg selv på det når jeg er som sintest. Eller leiest.
