Helt på tur

Jeg digger å ha latterkrampe! I dag har jeg bare stokket om på alle ord, og derpå fått lættis. Helt uttafor! Det var ganske kaldt idag og da jeg og Henrik stod i døråpningen og tittet med rynket panne på ruskeværet presterer jeg å si; Nei, nå må jeg skalke alle skjuler før vi går ut (unngå bar hud og glipper mellom klærne), nei, jeg mener selvfølgelig skjule alle skalker! Dette assosierte jeg med bestemor som skulle sette skalken på dossen... rumpa på do. Og da var orkesteret i gang. Jeg lo og lo og lo..jeg lo krampeaktig masse og fornøyelig høyt. Henrik kunne ikke annet enn å le med meg...eller av. Da jeg satte nøkkelen i tenninga på bilen lo jeg fortsatt, og jeg kjørte avgårde mens jeg lo. Rykningen i Henriks høyre øye var ikke til å ta feil av. Han var litt redd. Forståelig nok. Etter en stund sluttet jeg å le. Og kunne ikke FORSTÅ hvordan jeg hadde greid å le så mye av noe så dumt. Nå har jeg lyst til å le mer. Skal til Henrik etterpå og bake skillingsboller. Antakelig skjer det noe mer morsomt da. Inntil det så koser jeg meg med tanken på skalken på dossen, og for dere som ikke synes dette var noe morsomt i det hele tatt bruker jeg den gamle utslitte "du måtte vel ha vært der for å skjønne hvor morsomt det var".



Ha en fin- fin kveld folkens!