Ms. CRYIN-A-LOT

YES. HAPPY TO INTRODUCE MS. CRYIN- A - LOT!

Jeg er helt utrolig! Tårekanalene mine er mer tilgjengelige enn vafler på auksjon. Herlighet. Jeg kan tute for den minste ting. Fra å være en ganske uttørka griner i en del år har jeg i løpet av det siste året blitt hormon-grinern av de store. HVA SKJER? Altså, på en måte føler jeg at dette har kommet med alderen. Jeg har noe biologisk inni meg som gjør at jeg blir berørt av de dummeste ting. Ofte skjer dette når jeg ser på tv. Det kan være en trist historie, en glad historie, en som vinner noe (brann vant seriegull), en som taper noe, en som bare er en flott person - you NAME it. Jeg griner ofte og gjerne av Ekstrem oppussing og So you think you can dance.

På jobben lar jeg det stå til når jeg får skryt, det er en sikker vinner for krana... eller jeg kan få tårer i øynene av foreldre som gir en tilbakemelding som rører ved meg. Noen av barna har fått småsøsken, jeg kommer "tett" på nyfødte barn og stolte foreldre. Da sitter det løst altså.

Mon tro om jeg hadde funnet ut noe sånn helt ur-instinktivt som kunne forklart dette. Er det fordi jeg er i fruktbar alder og at hjernen min prøver å reklamere for unger og familieliv. Jeg har en frustrasjon for denne grininga fordi at noen ganger så passer det seg rett og slett ikke!!! Når jeg nå går inn i min 4 uke som forkjøla er det også en tett forbindelse mellom en nese som renner og øyne som renner. Så dere kan tenke dere at jeg er til å vri opp for tida.

....Now if you'll exuse me - finale i So you think you can dance på tv.

Skjønner ikke bæret.

Hvorfor er ALLE "lettprodukter", fiberprodukter og light og mindre fett - matvarer med blåbær. Det gjør en som prøver å spise sunt møkkalei av hele det lille blå nusselige kjipe bæret.
Antioksidanter sier du. DEN MÅ DU LENGER UT PÅ LANDET MED!!!!!

Takk.

Oss i mellom

Noen tanker har som vanlig hengt seg mer fast i hjerneveven enn andre. Det slår meg hvor mye relasjoner med andre mennesker har å si for tilværelsen. Dette er ikke noe nytt, det er jeg klar over. Har du allikevel tenkt over hvordan en god relasjon gjør deg glad. Alle har helt sikkert hatt følelsen av å få god kontakt med et annet menneske. Følelsen av at vi skjønner hverandre, vi snakker samme språk! Selv er jeg velsignet med flere slike relasjoner og det er vel alle som har mennesker rundt seg. Det som gjør en relasjon mer spennende og kanskje mer intens er når man har en oppfatning om et annet menneske. Det være seg at vedkommende skremmer en, irriterer en eller på andre måter appellerer til det verste i en, men relasjonen blir ikke spennende før man oppdager at alt man tidligere har trodd er feil. Det jeg har opplevd faktisk et par ganger i løpet av de siste par månedene er at når jeg går rundt og skuler på andre mennesker fordi de skremmer meg, eller irriterer meg på noen måte, så har det vært gjensidig. Kanskje ikke gjensidige eksakte følelser. Men en gjensidig usikkerhet, en uoppgjort sannhet mellom oss.

Så når man ved en plutselig anledning får avklart usikkerhet og uante sider ved den andre så får man en vellykket følelse som er gjensidig. Her var det virkelig noen skjulte skatter! Den beste følelsen er når man kommer til det skrittet at man gjør verbal alvor ut av det man har følt. Kommer rett ut og sier det som det er med en god følelse av at nå er alt forandret og at man har oppnådd en ny type respekt for personen fordi man har vært gjennom mørkets dal før man kom til lyset. Det føles bra. Og nå skal det ikke mye til for å få meg rørt. Så slike ting rører meg. Å skvære opp er undervurdert.

Og dere....: Phil Collins does it for me, he really does.

Trevlig søndag.

Der kommer bussen- og der kommer NESTE buss.

Det finnes så mange rare folk der ute. Jeg gjør meg opp diverse tanker om hva folk får seg til å gjøre. I dag har jeg sett opptil flere folk i sin beste alder (les: ca. 25-55) løpende etter busser. Vi snakker villmanns-løping. Shit-man-så-du-den-løven-som-kom-over-fotgjengerfeltet-tror-jeg-beinflyr-løping, løping som om det var siste buss hjem og neste buss gikk om et døgn, og du bor 10 mil unna. Folk går mann av huse for å rekke en simpel buss.

Hva slags folk er dette?? I dag har jeg blant annet sett negresse med skyhøye hæler, store øreringer og rimelig trang outfit begi seg ut på en sprint for å rekke bussen. Så tenker du, ja, men hvem har vel ikke løpt etter bussen en gang eller ti? Jooda...jeg er med på DEN. Men du skjønner det at disse folka her er helt gale og har en helt egen driv, for de begynner å løpe LANGT unna busstoppet. Og jeg ser at - du - det der rekker du ikke om du så hadde hatt sjumilsstøvler...Negressen la på sprang når det ble grønn mann i krysset og jeg tror hun rakk å komme så nær den at hun hadde klart det derfra hvis hun var der da hun begynte å løpe.

Rett etterpå observerte jeg en mann komme ut fra en sidegate foran meg. Han sprang for livet, det så virkelig ut som han hadde rana en butikk i nærheten og skulle rekke bussen for å flykte fra politiet.. Du veit når man setter alt man har av krefter inn for å rekke en buss. ALT MAN HAR..? Sånn var det. Han fløy forbi meg, over veien, over et gjerde midt i veien, bortover den gule stripa og inn på fortauet..det var kanskje 70 meter...jeg er dårlig på beregning. Det var langt i alle fall. Jeg vet ikke om han rakk det.

Men hvorfor løper de sånn? Her i Oslo går neste buss før du rekker å fjerte.
Min konklusjon må være at folk som løper sånn i utgangspunktet er altfor sent ute til alt de skal og at en fjert fra eller til har alt å si for hvordan dagen blir.

JEG BLIR GAL!!!!!!

Nå trodde du kanskje jeg skulle blogge om været? Nei. Ikke i dag. Jeg skal klemme, skvise og trykke ut en frustrasjon som i det siste har meldt seg hos meg. De som kjenner meg har hørt om mine skjeve hornhinner. (her er det plass til å le mellom linjene..regner med at dere ser for dere det sure fjeset mitt når jeg sier "men det ER sånn!!").

Uansee-heet... så har det seg sånn at jeg har alltid trodd at disse skjeve hornhinnene og det faktum at jeg har et nærsynt øye og et langsynt øye (jeg høres jo ut som en jungelens skapning som må se både det som er langt borte OG helt inntil fjeset) jo, altså at dette har vært grunnen til at jeg har vært klumsete..AHA! Du trodde nå jeg hadde gått bort fra den teorien..neida, men jeg lurer på om den ikke er hundre prosent vanntett lenger. I det siste har jeg gått fra å være litt over middels klumsete- til på full fart mot å bli den nye figuren i den nye sangen som er helt lik den kjente sangen "den uheldige mannen". Ja, du hørte rett. JEG er blitt dronningen i klumsing, kongen på ulykkeshaugen og prinsesse irritabel... jeg blir splitter pine gærn av det her!!! Dere skulle sett meg..

Da jeg var yngre og gikk under tittelen "plump og bråkete fjortis" var det (som dere kan tenke dere) ikke spesielt søtt at jeg var klumsete. Nå som jeg er velsigna med en kjærste, er det i alle fall én som syns det er søtt i 4 av 10 tilfeller eller..det tror jeg da. Men skal jeg si deg no? Det er ikke søtt! Det er helt utrolig fjollete og usjarmerende..og jeg blir en tikkende bombe av å være sånn. Jeg mener COME ON!!! GÅR det an?????

Her er eksempler på ting jeg gjør daglig:

* Slår tærna i et utvalg av møbler, lister og karmer.

* Søler med mat og drikke på meg selv og på interiør.

* Heller neglelakkfjerner på parketten fordi jeg tror korken er på.

* Sklir på ekte donaldvis på ulike leker ol. som ligger på gulvet. Er det en leke på 30 kvadrat så har jeg dekka den.

* Søler stearin litt her og der.

* Glemmer flere avtaler og ting og må skrive opp ALT!

* Slenger med en flaske full av fun light så hele kjøkkenet er gult og klissete..

* Dulter borti folk uten å mene det

* Prøver å gi tips OG betale tilsammen 80 kroner på en kredittkortmaskin på cafe..når prisen var 98 kroner...dette gjorde jeg 3 ganger før jeg skjønte hva jeg hadde gjort feil og blei driti ut foran alle foran baren når servitøren sa. Men du har jo betalt 18 kroner for lite..Jeg prøvde rødmende å forklare min ULOGISKE forståelse for matte- jeg HADDE jo bare runda ned i steden for opp til nærmeste runde tall..

* Låser sykkelen før jeg skal sykle avgårde.

* Sykler hjem i jobbtøflene 3 dager på en uke..

OSV.

Jeg håper det er en fase.
Så til alle jeg skal søle på, tråkke på, spytte på .. sorry ass, jeg bare er sånn. Og hvis det stemmer at det har med synet mitt å gjøre ser dere meg vel snart med colabånner foran øya. Som dere skjønner så ER jeg klar over problemet i aller høyeste grad, og jobber med saken..

Den satt så ei kula tenke eg!

I går var jeg hos bestefar og Jorunn sammen med mamma, pappa og Elling. Vi begynte å snakke om naturfenomener..som egentlig ikke er så uvanlig når vi er på besøk. Sånn er det bare. Vi snakket om hvordan det er skikkelig møkkavær for tida og at det regnet, lynte og tordna natt til i går. Mamma og jeg nikket oss enige om at vi ikke liker lyn.. og bestefar fortalte en historie fra barndommen som vi lo godt av. Han lå i senga og sov da han plutselig ble vekket av et forferdelig brak. Alle barna ble vekket og kledd på og de gikk inn i vestre stua som de kalte det den gang. Farmora åpna døra ut, sånn at hvis det blei riktig ille kunne de storme ut. Det blei så ille at farmora hans og faren begynte å be og synge for livene deres. Men det gikk jo bra da.

Jeg har alltid vært redd for fenomenet kulelyn..uvisst om hva det egentlig har vært har jeg gått rundt og vært engstelig for at det plutselig skal ramme meg. Vi begynte å spekulere i hva det egentlig er for noe, og alle hadde en slags oppfatning. Mamma hadde hørt at det kunne komme ut av kontakten og være så stort som en sprettball og fyke rundt i stua. Jeg har hørt at det kan komme inn vinduet og være like stort som en bowlingkule og ha en sinnsyk fart. Pappa tok ansvar og slo opp i leksikon. Det som stod der vekket forundring og fascinasjon hos oss alle.

kulelyn, sjelden form for lyn, en lysende kule. Det lyser omtrent like sterkt som et lysrør. Kulelyn kan ha forskjellige farger, men er sjelden grønt eller fiolett. Størrelsen varierer fra noen få cm til en meter eller mer i diameter. Vanlig størrelse er omtrent som en fotball, men man har rapporter om kulelyn med diameter på ca. 20 meter. Det dannes plutselig, vanligvis i forbindelse med tordenvær og like etter ordinært lyn. OG HØR HER DERE: det beveger seg langsomt og tilfeldig omkring, følger av og til bestemte gjenstander, ledere eller isolatorer, og stopper iblant helt opp. Noen slokkes langsomt ut, noen forsvinner brått, av og til med et smell.
(...) Noen sikker forklaring av fenomenet foreligger ikke. (Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon).

Jeg kan forsikre dere lesere der ute om at jeg ikke er noe mindre redd for kulelyn i dag enn jeg var på samme tid i går. Dette burde vært filmatisert!! Noe så creepy. Tenk å møte noe sånt. I det andre leksikonet stod det at det beveget seg i gangfart..!

Nå lærte dere (kanskje) noe i dag også.
Jeg drar på hyttetur og håper at jeg er metervis unna dersom et kulelyn skulle oppstå. Dessuten skal jeg aldri gå rundt uten kamera mer. Tenk for et forskningsområde dere! OI oi oi.

P.s Juli er den måneden med mest lyn og torden.

(alt og ingenting)

Hei alle trofaste lesere som jeg har skuffet så dypt å inderlig. (ingen mangel på selvinnsikt her asså). Jeg har savnet dere, og håper dere har savnet meg. (selv om jeg nok har sviktet dere så lenge at dere har gitt meg helt opp antagelig - skulle bare mangle). Det blir spennende å se om noen i det hele tatt leser dette innlegget, siden jeg nesten regner med at mange har sluttet å sjekke denne bloggen. (det hadde jeg også gjort). I morgen hadde det blitt en måned siden mitt -gratulerer med 17. mai, jeg blogger om noen dager-innlegg...kremt. Så sånn var DET da, sann.

Jeg går daglig og tenker på snåle små ting som jeg har lyst til å blogge om, men så glemmer jeg dem og så blir det ikke noe av. Nå som jeg sitter her og skriver husker jeg heller ingen av de snåle småtingene desverre.

Jeg kan i det minste komme med en statusrapport: (blæh, tenker du - mens jeg tenker- pøh, det er da bedre enn ingenting!?)

Dagene går så inderlig fort når man jobber 100% + litt kursing her og litt møter der. Det er jo sånn at man syns dagene går fortere og fortere for hver bursdag. Jeg kan si meg enig med det. Men en stor grunn til at dagene går fort for meg er at jeg har en ganske utfordrende jobb til tider som gjør at dagen på jobb går farlig fort og at kveldene ofte går fort fordi jeg enda ikke har lært meg å legge fra meg jobben på jobben helt enda. Lener meg veldig på tanken om at det er noe man lærer seg til etterhvert. Inntil videre får jeg bare tenke at det betyr at jeg tar jobben min på alvor. For det gjør jeg. Jeg har jobba i snart ett år som leder. Min første ordentlige jobb. Min første relevante jobb. Det har egentlig gått strålende - samtidig som det har vært tøft. Men ikke så tøft at jeg på noen som helst måte har tenkt til å kaste inn håndkledet. Niks. Jobben driver meg framover! Jeg jobber sammen med noen fantastisk ekte og ærlige mennesker som gjør alt sammen verdt strevet også. (vi hadde en heidundrende morsom og koselig sommeravslutningsfest i går)

Dette blir mer som en tale i stående livssituasjon....syns du det er kjedelig kan du jo alltids oppdatere VG og sjekke hva som er siste nytt der.

Jeg har vært sammen med verdens beste mann (i mine øyne) i 1 år 4 måneder og 2 uker. Det er helt ok det. Jeg kan ikke klage akkurat. Jeg vet å sette pris på det også. Ofte tenker jeg at jeg kunne ønske alle andre jeg kjenner hadde en like bra person som nærmeste venn. Måtte mitt ønske komme til virkelighet! Yes, så nå skal vi altså bli samboere da. Det er ikke bare dagene som går fort, men også livets store gjøremål som plutselig står der og ser på deg. Det er rart, litt skremmende, men også litt fint. Og veldig uvirkelig når man skjønner at ingen har lagt opp akkurat hvordan DU skal gjøre det. Det må du finne ut litt sjøl. Mamma har ikke laget utviklingskurven..den lager jeg selv.

Jeg takker høyere makter for alle de fantastiske menneskene jeg har hatt rundt meg og har rundt meg i livet mitt. Det er alfa og omega folkens.

Peace out.

(fra en filosof som stoppet opp og kikket rundt seg en lørdag i juni)

Dere som ikke ble visuelt nevnt her vet hvem dere er.

god helg!